Å ha en usynlig sykdom..

.. Å leve med hypotyreose.


Hvorfor skriver jeg om dette her? Jo, nettopp, fordi at dere skal kunne forstå meg.
Det er ingen som kan se at jeg er kronisk syk. Det er ingen som forstår hvordan jeg virkelig har det. Det er ikke så lenge siden jeg fikk en diagnose, men pga. tafatte leger har jeg mest sannsynlig gått farlig lenge uten medisiner.. Jeg gikk frem og tilbake til legekontoret annenhver uke i ca et halvt år. Selv om leger egentlig må utelukke alt fysisk, før han kan si at noen har en psykisk lidelse, "anbefalte" han meg til å gå til psykolog. Det resulterte bare til en slankere lommebok, ikke noe annet.

I aftenposten i dag var det en to-siders artikkel om "usynlige sykdommer", som de så fint kalte det.. Avdelingsoverlege Per Medbøe Thorsby på Hormonlaboratoriet ved Oslo universitetssykehus innrømmer selv at det er utfordrende å sette en diagnose på mennesker med en usynlig sykdom, og at disse personene som regel blir en kasteball i systemet mange år før man finner en sikker diagnose. Akkurat sånn har jeg hatt det. Frem og tilbake, fra sykehus, lege, psykolog, helsesøster, rådgiver. You name it. Det gjorde meg bare enda mer sliten.


Og for å gjøre saken enda bedre, så kan du tenke det alt det presset man får i tillegg. Fra skolen, familie og venner. Det presset om å stadig kunne fungere optimalt, og følge samfunnets normer og så videre. Det hopet seg opp på skolen. Jeg orket ikke like mye som jeg gjorde før. Venner sluttet å ta kontakt, og de fleste spurte aldri hva som var galt. Like greit. Jeg orket ingenting uansett..

Hva jeg måtte gjennomgå den tiden før jeg fikk medisiner? Et rent helvete.

Det startet med at jeg egentlig bare var trøtt og sliten.. Orket ingenting, var apatisk og likegyldig. Så ble tilstanden drastisk verre. I begynnelsen var det bare en uskyldig liten oppblåsthet som kom etter at jeg hadde spist. Så utviklet det seg så ekstremt, jeg så etter hvert ut som at jeg var 6mnd på vei, bare etter en vanlig brødskive. Dette gjorde i tillegg vondt.

Vondt ble verre, og etter hvert fikk jeg sterke, intense og forferdelige smerter etter hvert eneste måltid. Uansett hvor mye eller lite jeg spiste.

 

Så kom kom det plutselig 3 uker hvor jeg ikke klarte å spise noen ting. Jeg måtte presse meg selv, bare for å få ned et halvt knekkebrød. Jeg prøvde å spise favorittretten min til middag, men klarte ikke å holde på noen ting. Jeg kastet opp, var konstant kvalm og ble skikkelig underærnert.

 

Det var ikke akkurat en god match, da sykdommen min i tillegg gjør at jeg har søvnproblemer.. Jeg sliter med å få sove, uansett hvor trøtt jeg måtte være. Jeg har fått mye fravær, fordi jeg nesten ender opp i koma når jeg først får sove. Hvis jeg i det hele tatt skal føle meg noe i nærheten av uthvilt, må jeg sove minst 12-20 timer. Ja, du leste riktig.

 

Jeg kjenner jeg nesten blir sint av å høre at andre sier de er slitne. De skjønner virkelig ikke betydningen av ordet ?sliten?. Det høres sikkert veldig feil og egoistisk ut, men man blir etter hvert så frustrert av å være i en slik situasjon.

Man blir rett og slett helt desperat.

 

 

Og dette var bare en liten smakebit.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

karenmaria

karenmaria

19, Drammen

Follow karenmaria

Norske blogger

lesere akkurat n?

Blogglisten

Kategorier

Arkiv

Blogglisten
hits