Så har man kommet på plass!

Nå har jeg vært her en stund på Færøyene.. Jeg trives veldig godt, og det er kjempe deilig å kunne slappe av og leve livet :)
Jeg har pakket ut alle tingene mine, og skrevet under på flyttepapirer hos kommunen. Så nå er (nesten) alt på plass :)
Det eneste som mangler nå er å finne en jobb, men det er jo ikke akkurat så lett når man ikke kan snakke språket helt flytende.. Heldigvis så forstår de fleste norsk da!

Kjæresten min var så søt da han tok i mot meg på flyplassen. Han stod der med en rosa bamse, haha.. Vi har det kjempefint, og trives i hverandres selskap. I dag har vi faktisk vært sammen i fem mnd.. Men vi gjør nok ikke noe stort ut av det, hehe..

Håper alle har det fint i Norge..  Er rart å tenke på at jeg ikke bor der lenger.. Kommer på besøk til høsten en gang, da jeg skal hente resten av tingene mine.. :)

Å ha en usynlig sykdom..

.. Å leve med hypotyreose.


Hvorfor skriver jeg om dette her? Jo, nettopp, fordi at dere skal kunne forstå meg.
Det er ingen som kan se at jeg er kronisk syk. Det er ingen som forstår hvordan jeg virkelig har det. Det er ikke så lenge siden jeg fikk en diagnose, men pga. tafatte leger har jeg mest sannsynlig gått farlig lenge uten medisiner.. Jeg gikk frem og tilbake til legekontoret annenhver uke i ca et halvt år. Selv om leger egentlig må utelukke alt fysisk, før han kan si at noen har en psykisk lidelse, "anbefalte" han meg til å gå til psykolog. Det resulterte bare til en slankere lommebok, ikke noe annet.

I aftenposten i dag var det en to-siders artikkel om "usynlige sykdommer", som de så fint kalte det.. Avdelingsoverlege Per Medbøe Thorsby på Hormonlaboratoriet ved Oslo universitetssykehus innrømmer selv at det er utfordrende å sette en diagnose på mennesker med en usynlig sykdom, og at disse personene som regel blir en kasteball i systemet mange år før man finner en sikker diagnose. Akkurat sånn har jeg hatt det. Frem og tilbake, fra sykehus, lege, psykolog, helsesøster, rådgiver. You name it. Det gjorde meg bare enda mer sliten.


Og for å gjøre saken enda bedre, så kan du tenke det alt det presset man får i tillegg. Fra skolen, familie og venner. Det presset om å stadig kunne fungere optimalt, og følge samfunnets normer og så videre. Det hopet seg opp på skolen. Jeg orket ikke like mye som jeg gjorde før. Venner sluttet å ta kontakt, og de fleste spurte aldri hva som var galt. Like greit. Jeg orket ingenting uansett..

Hva jeg måtte gjennomgå den tiden før jeg fikk medisiner? Et rent helvete.

Det startet med at jeg egentlig bare var trøtt og sliten.. Orket ingenting, var apatisk og likegyldig. Så ble tilstanden drastisk verre. I begynnelsen var det bare en uskyldig liten oppblåsthet som kom etter at jeg hadde spist. Så utviklet det seg så ekstremt, jeg så etter hvert ut som at jeg var 6mnd på vei, bare etter en vanlig brødskive. Dette gjorde i tillegg vondt.

Vondt ble verre, og etter hvert fikk jeg sterke, intense og forferdelige smerter etter hvert eneste måltid. Uansett hvor mye eller lite jeg spiste.

 

Så kom kom det plutselig 3 uker hvor jeg ikke klarte å spise noen ting. Jeg måtte presse meg selv, bare for å få ned et halvt knekkebrød. Jeg prøvde å spise favorittretten min til middag, men klarte ikke å holde på noen ting. Jeg kastet opp, var konstant kvalm og ble skikkelig underærnert.

 

Det var ikke akkurat en god match, da sykdommen min i tillegg gjør at jeg har søvnproblemer.. Jeg sliter med å få sove, uansett hvor trøtt jeg måtte være. Jeg har fått mye fravær, fordi jeg nesten ender opp i koma når jeg først får sove. Hvis jeg i det hele tatt skal føle meg noe i nærheten av uthvilt, må jeg sove minst 12-20 timer. Ja, du leste riktig.

 

Jeg kjenner jeg nesten blir sint av å høre at andre sier de er slitne. De skjønner virkelig ikke betydningen av ordet ?sliten?. Det høres sikkert veldig feil og egoistisk ut, men man blir etter hvert så frustrert av å være i en slik situasjon.

Man blir rett og slett helt desperat.

 

 

Og dette var bare en liten smakebit.

Billetten er bestilt!

Ja, da var det gjort! I dag bestilte jeg énveis billett til Færøyene. Det føles bare så deilig å kunne si "énveis".. Herlig!! Nå gjenstår det bare å pakke sammen alle tingene mine, og finne ut hva jeg må ha med meg når jeg reiser... Tar bare med det mest nødvendige, så det blir vel for det meste klær og slikt.. Skal få de andre tingene mine sendt oppover en gang senere :) Kan nok bli en utfordring og bare ha med seg 20 kg, ja! :O
Nå er det ikke lenge igjen til jeg drar... Bare én mnd igjen med skolen.. så kommer jeg hjem til Færøyene.. Jepp, HJEM! Jeg føler meg ikke hjemme her i Norge i det hele tatt. Gleder meg bare til å komme meg vekk :)



Bildet er av kjæresten min og meg, tatt på Færøyene :)

Blanke ark

Da prøver jeg på nytt. I og med at det er ganske mye som skjer i livet mitt nå for tiden, tenkte jeg at det kanskje er lurt å prøve å få skrevet litt. Ikke bare for meg selv, men for alle andre også. Jeg er jo egentlig en ganske innesluttet person, så.. Nå får jeg prøve å få det ut, på en eller annen måte. En av hovedgrunnene til at jeg vil begynne å skrive blogg igjen, er fordi jeg flytter i juni. Det er ikke bare flytting til et par hus nedi veien, men jeg flytter langt vekk. Jeg skal flytte ut av landet, og får nok ikke sett mine kjære her nede på en god stund fremover. Så hvorfor ikke prøve å dele litt av livet mitt der oppe med dere? Yeah.. Vi får se hvordan det går, og hvor ofte jeg gidder å oppdatere. ;)



Men nå er klokken blitt mye. Eller, alt er relativt. Den er jo bare fem på seks om morgenen nå, men jeg har jo en del jeg skal få gjort før jeg forsvinner på skolen! Nå skal jeg rette ut håret, og så er det på med russebuksen.
Ha en fin dag folkens!
Les mer i arkivet » Juni 2010 » Mai 2010 » September 2009
Blogglisten
hits